Hvorfor skulle alle besøkende til Beijing bo på hotell når de kan bo i en hutong?
Første gang jeg besøkte hutong som del av en turistgruppe flere år siden. Vi red på en trishaw med en guide som forklarer historien, arkitekturen og livsstil av de lokale innbyggerne.
Etter å ha besøkt den fantastiske "må se" av Beijing, som Den forbudte by, Temple of Heaven, i Drum Tower og Summer Palace, gav går inn i hutong hjemmet til noen berømte gamle familiene "Beijing opplever" en menneskelig element.
Min nysgjerrighet har skjerpet gjennom årene fra å lese om dem ved enhver anledning. Under forberedelsene til OL ble jeg henrykt over å høre at noen siheyuan gårdsrom i hutong ble omgjort til overnattingssteder for besøkende. Jeg lovet å bo i en dag.
Forberedelse for en siste tur til hovedstaden, jeg ivrig søkt seg ut. På min ydmyke lærerens lønn, slo jeg på et rimelig alternativ, selv om jeg så lengselsfullt på de mer upscale gårdsplassen overnattingssteder.
Som vanlig, ved ikke å kunne gå eksklusive, endte jeg opp med noe nærmere en autentisk opplevelse. En ekte familie bor fortsatt i gården, som ikke er alle lurt ut, og er nærmere originalen.
Alle rommene åpnet i den sentrale gårdsplassen. Hvordan jeg elsker en gårdsplass! Blomster var blomstrende, bønner og erter var klatring opp bambus gitter, tinkled en vind klokkespill, og katten var napping i solen.
Hver dag etter å utforske byen, vil jeg skynde tilbake til Hutong, ta en rask dusj og bli med katten - slumring i en bambus lounge stol med en bok klar i nærheten.
Som de andre gjestene kom tilbake hadde vi hilser hverandre. Det var en mor og datter fra Frankrike, en frodig fyr fra Canada, en mor og tenåringsdatter fra Nederland, en lærer fra England og flere gjester fra ulike deler av Kina.
Vi utvekslet historier og tips om hvor du skal dra og hvor du skal spise. Instant vennskap ble dannet. Jeg gikk til Summer Palace med James, den kanadiske bilselger, og klatret mur ved Simatai med Hollanders, Lianne og Iris.
Kommer og går gjennom de smale smugene i Hutong, beboerne ville smile og gi cheery "ni hao" (hei). Ler barn lekte under oppsyn av naboene.
Noen nylig installert, lyst malt treningsutstyr gjorde en perfekt abbor for eldre kvinner å sitte og prate og kommentere de passerende scener. Lukter av måltider matlaging fylt mine nesebor, da jeg dukket litt klesvask hang over den smale kjørefelt. Jeg følte seg hjemme i dette vennlige nabolaget.
Hvordan kan et hotell konkurrere? Etter min mening, kan de ikke engang kommer i nærheten. Selvfølgelig, synes boligen kjent for utenlandske besøkende på grunn hotell over hele verden er de samme.
Men ikke vi reise for å oppleve noe annerledes?
Jada, de har en restaurant, men da du ikke gå ned gaten følelsen pulsen på byen som du oppsøke lokal mat. Du trenger ikke gå traipsing rundt med folk du nettopp har møtt. Du trenger ikke gå inn på kjøkkenet og vis din vert hvordan du liker eggene forberedt.
Og du trenger ikke sitte i den varme kvelden, med blomster, den late katten, og har sakte, enkel samtaler med andre reisende som fugler flyr der oppe, noe som gjør plass til månen.
Hotel? Hutong? Ingen konkurranse.
